Hvordan hjelpe de som sørger?

Fant en gammel artikkel av Lois Duncan om hvordan man kan hjelpe mennesker som sørger:

For 3 år siden ble vår 18 år gamle datter Kait rammet av det polititet kaller et slengskudd. Klokken tolv om natten fikk min mann Don og jeg en telefon fra sykehuset med beskjed om å komme til akuttmottaket umiddelbart. Vår datter lå i koma.

Hun kom aldri til bevissthet igjen, og døde neste kveld. Jeg har stort sett bare vage minner fra de 24 timene da Kait klynget seg til livet, men jeg husker at vi ikke var alene. En venn tok med seg en pose med mynter så vi kunne ringe fra telefonautomaten. Andre henter våre utenbysboende barn på flyplassen og kjørt dem til sykehuset.En nabo tok seg av hunden vår.

Før vi mistet Kait  visste jeg ikke hvordan jeg skulle oppføre meg overfor et menneske i sorg. 

Av frykt for å gjøre mer skade enn gavn, holdt jeg meg på armlengdes avstand når venner hadde det vondt. Jeg sendt kort og blomster, og sa til meg selv at de visste hvor jeg var om de trengte noe. 

Nå vet jeg at mennesker i krise trenger andre mennesker rundt seg. Et klossete forsøk på å  hjelpe er bedre enn ikke noe forsøk - og de ordene som trøster mest er ofte de enkleste. 

Tanker:

1. Ikke vær redd for å virke påtrengende. En kreftpasient betrodde meg at «mens jeg var på mitt sykeste», var det de som kom på jevnlige besøk som holdt meg i live. De behøvde ikke å bli så lenge , eller si så mye. Bare vite at de brydde seg nok om meg til å komme innom, forhindret at jeg følte meg ensom og forlatt.
2. Ta initativet. Din venn har det kanskje for vondt til å se hva han eller hun trenger. Du bør se hva som må gjøres , og gjøre det
3. Si aldri: Jeg hvordan det føles. Selv om du har opplevd lignende tragedier, har du ikke opplevd akkurat det samme på akuratt samme måte.
4. Ikke prøv å peke på lyse sider. Du trøster ikke sørgende ved å forsøke å bagatellisere tragedien. Tvert imot, du skaper skyldfølelse og legger dermed sten til byrden.
5. Skriv ett kondolansebrev. Ferdigtrykte kort kan aldri måle seg med det brevet du selv skriver, selv om det er aldri så kort eller klossete formulert. Aller mest ga de brevene som fortalte oss om gamle minner.
6. Innstill deg på å lytte. At du er tilstede, og at du er vilig til å lytte, er de to mest verdifulle gaver du kan gi. Vi fant størst trøst hos dem som aldri gjorde forsøk på å avlede oss sorgen. Å bearbeide sorg er en lang og omstendelig prosess. Det kan ta år.  Det som hjelper, er de små håndrekningene - innkjøp av dagligvarer, ærender i banken osv. Og fremfor alt, at man bryr seg nok om sine medmennesker til å hjelpe dem med å holde ut det utholdige.

/Henning